Am. ungdomsdrama

 

 

Aller, aller først må jeg bare få lov til å si at da jeg så reklamen om denne serien og navnet attpåtil for første gang på norske tv – skjermer, var jeg sikker på at det ville bli en katastrofe serie. En serie som ville knapt overleve to sesonger før det blir tatt av lufta. Derfor så jeg aldri begynnelsen av serien. Jeg tok ikke motet til meg og så en hel episode før i midten av andre sesong. Og nå angrer jeg meg som bare det over at jeg ikke fikk med meg alle sesongene. Men nå har jeg faktisk sett hele sesong tre, og kommer til å bestille første sesongen om ikke så lenge. Selv om jeg ikke har fått med meg alle episodene/sesongene, så er det likevel ikke vanskelig å sette seg inn i livet til personene i serien. Vi skjønner hva som foregår og kanskje hva som har hendt tidligere. Det er ikke så altfor komplisert akkurat å få med seg det tapte.

 

Men denne serien og denne tredje sesongen mangler definitivt ikke drivkraft. Jeg hadde ikke One three hill, men klarte da å se sju episoder på rappen. De neste episodene tok jeg neste dag.

 

Grunnen til at jeg har fått meg til å like denne serien er ikke for kjekke gutter, for jeg syns ikke de er så fryktelig kjekke, men for at disse karakterene tar for seg hverdagslige problemer, og som appellerer til typiske tenåringsforandringer. Typiske temaer om vennegjengen kommer til å holde sammen, selv om de går på forskjellige skoler, om forelskelse varer, det å stole på hverandre og støtte hverandre på godt og vondt. Det er en typisk serie som er lett å bli revet med, og føler nesten at man på en måte lever gjennom dem. Man blir så godt kjent med dem og bare må vite hva som skjer videre.

 

I og med at tredje sesongen er den eneste hele sesongen jeg har sett, kan jeg ikke sammenligne med de to andre. Men tredje sesongen holder koken, mye sjalusi og dramatikk på gang. Hatet mellom Dan og Keith river i dem, Lucas og Brooke har et turbulent kjærlighetsforhold, Nathan og Haley sliter med ekteskapet og andre problemer oppstår. Vi seere får ikke et eneste kjedelig minutt til overs. Det er bare å la seg rive med.

 

Det eneste som trekker ned litt på serien er at det spilles altfor mye musikk i bakgrunnen, selv når de prater, noe som kan bli en smule slitsomt i lengden, men ellers er det en sesong meg mange høydepunkter å glede seg til.

 

En liten oppføringsliste fra meg:

 

Favorittperson: Dan Scott (Jeg elsker sluhet)

 

Mest irriterende person: Haley (Hun syter så forbanna mye)

 

Beste episode: With Tired Eyes, Tired Minds, Tired Souls, We Slept

 

 

 

 Terningkast: 5

Tips oss hvis dette innlegget er upassende