Regissør: Ivan Reitman

Skuespillere: Bill Murray, Dan Aykroyd, Harold Ramis,

Ernie Hudson, Rick Moranis, Sigourney Weaver

Am. grøsserkomedie (1984)

 

"Ray, when someone asks you if you’re a God, you say "YES"!"

 

Ghostbusters var en av de første “skrekkfilmene” jeg så. Jeg ble forelsket i skrekkfilmer rimelig ung. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg så min første skrekkfilm, men jeg husker at de første skrekkfilmene var i hvert fall et par av de snille versjonene innen denne sjangeren, nemlig; A Nightmare on Elm Street og Ghostbusters. Disse filmene ga meg mersmak på disse underlige skapningene som dukket opp i en verden jeg ikke en gang ante at det fantes. En mørk og dyster verden, hvor det onde prøvde å ta kontrollen over menneskene og jeg elsket det.

Etter det har skrekkfilmsamlingen min bare vokst og det kommer nok aldri til å ta slutt. De fleste sier til meg at jeg bør se andre filmer også. Det gjør jeg jo selvfølgelig, selv om samlingen består mest av skrekk. Noen ber meg til og med om å vokse fra dette tullet. Hva slags tull? Har jeg lyst til å spørre. Hvorfor kan ikke folk ta skrekkfilmer litt seriøst? Det er ikke alt i dramafilmene som er helt troverdige heller. Bare tenkt på romantiske komedier for eksempel. Alle vet at gutten eller dama får den de elsker til slutt, men hvor mange ganger hender det egentlig i virkeligheten? Neppe så ofte som det blir vist på film.

Sånn er det med skrekkfilmer også. Mye av det vi ser, skjer ikke i virkeligheten, men hva gjør vel det? Det er mye mellom himmel og jord, men noen friheter må vi ha. Det er godt å se på noe som er annerledes, litt skremmende og helt utenom det vanlige. Det er befriende. Det er godt å se noe som befinner seg utenfor den firkantede tenkende boksen som vi har for vane å være innestengt i. Ikke alt trenger å være så jævla sannsynlig hele tiden og ikke alt trenger å bevises for at det skal kunne eksisteres. Fantasi er noen fine greier som skrekksjangeren har vært kloke nok til å benytte seg av. Å hente noen smakebit fra en del mareritt og på en eller annen måte knytte det opp mot virkeligheten. Alle har nok en eller annen gang forestilt seg forskjellige skremmende situasjoner og tenkt; hva hvis, hva om? Hva ville skje da? Nei, dette tør jeg ikke. Det er det som er så spennende. At noe helt utenkelig hender og se hvordan folk takler den skremmende situasjonen de befinner seg i. Hva ville du gjort hvis du kunne ha blitt drept i søvne eller at noe befant seg inne i huset/leiligheten din du ikke kunne se? Det gir en blanding av skrekkfryd. Du vil finne det ut selv om du egentlig tør. Vi mennesker er nysgjerrige av natur og det vi ikke finner svar på, opptar oss. Enten vi liker det eller ikke. Det er det hele skrekksjangeren går ut på. Selv kunne jeg frivillig tenkt meg å ha bodd i et hjemsøkt hus, bare for å finne ut hvordan det føles. Har alltid lurt på hvordan det er. Grunnen er nok for at jeg alltid har vært unormalt interessert i det paranormale. Liker å tenke på hva som egentlig skjer med oss når vi dør og om vi noen gang kommer tilbake i en annen form. I en form som da værende mennesker ikke ser. Har sett mange filmer som gir sine egne forskjellige svar på det og vi seerne kan selv bestemme om det er sånn eller ikke. Og alle har det bare godt av å bli litt skremt av og til. Det gir deg følelsen av å leve. Jeg elsker å bli skremt. Det er ikke alltid jeg innrømmer det, men liker den ekle følelsen som sniker seg innpå meg når jeg ikke føler meg helt trygg. Det gir meg en slags rush. Kunne godt ha tenkt meg å bo i Skottland eller England langt ute på landet, i et slottlignende gammelt hus av grå murstein dekorert med rustninger innenfor og dystre ganger. Da hadde jeg vært i mitt rette element.

Dessverre har ikke skrekksjangeren levert helt det store de siste årene. Jeg ble helt blown away av Saw i 2004. Den filmen gir jeg æren av å løfte sjangeren på et helt nytt nivå. Slutten hadde noe jeg lenge hadde lengtet å se, nemlig en original slutt jeg ikke forutså. Da ble jeg kjempefornøyd, men det er ingen som har klart å holde den samme kvaliteten siden, noe som er fryktelig, fryktelig trist. For det er trist å se en sjanger jeg elsker så høyt har landet på stedet hvil. Jeg ønsker meg flere filmer som Saw, men det er ikke alle som er like heldige. De gangene det går dårlig innenfor en sjanger, er det godt å ta frem noen klassikere å kose seg med i mellomtiden, som jeg gjorde nå. Var en tur innom Platekompaniet hvor det var storsalg og jeg fikk øye på det tøffe dvd coveret til Ghostbustersfilmene. Og jeg tenkte da over hvor lenge siden jeg hadde sett de og hadde lyst til å se dem igjen. Så jeg slo til og gleden var stor.

Dette er en av de stiligste dvd coverne jeg har sett på en stund. Coveret er dekket av en herlig, ekkel grønnslimete farge.

(Tok noen bilder selv, men fikk det ikke lagt ut på grunn av tekniske feil, noe som er så jævla typisk!)

Dette er en av de stiligste dvd coverne jeg har sett på en stund. Coveret er dekket av en herlig, ekkel grønnfarge som minner om slim, til ære for slimklatten selv som er med i den første filmen. Fargen rett og slett glinser mot deg på lang vei. Det er rett og slett herlig å se på. Skulle ønske det hadde lyst i mørket. Det hadde vært tøft.

Inne fra pappesken tar du ut en enda et cover med likens farge og mønster. Du åpner den som en bok og innvendig er det to cd’er som ser ut som det er tegnet på, som gir det et særpreg. Det er også med en scrapbook, som inneholder noen tegnestriper fra filmene, noen fakta om skuespillerne, bilder og hvordan den kjente Ghostbusters spøkelseslogoen ble til. Mye spennende.

Og over til den første Ghostbusters filmen.
Som mange kanskje ikke visste, som meg, var dette manuset skrevet av Dan Akroyd og Harold Ramis, som er to av Ghostbustersene.
Ghostbusters første oppdrag er å undersøke kjelleren i New Yorks store, offentlige bibliotek. En gammel dame som jobber der, har sett noe der nede som skremte henne noe vanvittig og fikk sjefen til å tilkalle dem. Men jobben er ikke like lett som Ghostbusters hadde trodd.
Etter det oppdraget gjort, får de et nytt oppdrag. Denne gangen får de beskjed om å fjerne uinnsjekkede gjesten som befinner seg i et hotell i tolvte etasje. Den uinnsjekkede gjesten viser seg å være et grønnaktig slimmonster som spiser og drikker alt han kommer over. Og han etterlater seg slim over alt han ferdes. Etter dette fullførte oppdraget får Ghostbusters gutta et kick. Selvtilliten har økt og noen har tro på å åpne en business som kan få folk til å ringe etter hjelp hvis de plages av det normale. Etter mye om og men kjøper gutta et nedlagt brannstasjon. De har sin egen bedrift hvor folk kan ringe etter dem eller oppsøke det hvis de utsettes for ting som ikke kan forklare.

Ghostbusters får en helt uvitende berømmelse. Etter hvert blir de nedringt og får det ene oppdraget etter det andre. De føler seg uovervinnelige. Helt til en dag et penthouse i New York blir rammet av merkelige hendelser. En kvinne merker at leiligheten hennes ikke er det samme som før. Hun har nettopp vært ute og handlet. Hun åpner kjøleskapsdøra, men innenfor inneholder det ikke mat og drikke som forventet, men en helt ny verden. En skremmende verden som tilkaller henne.

Kan Ghostbusters stoppe disse ondskapsfulle vesenene før de overtar hele New York? Eller er det for sent?

Ghostbusters inneholder en rekke kjente skuespillere. Bill Murray (kjent fra Lost in Transilation), Dan Aykroyd (My Girl), Harold Ramis (Analyze This) og Ernie Hudson (The hand that rocks the cradle). Ramis og Hudson er nok de minst kjente av dem i ettertid mens Aykroyd og Murray har holt karrierene noen lunde kokende. Bill Murray er en irriterende god skuespiller. Han kan spille både sjarmerende og irriterende med glans. Det er det han er mest kjent for og som gjør ham fantastisk.

Sigourney Weaver er dyktig som vanlig. Hun passer i mange forskjellige roller og hele tiden levere varene. Er det noe den dama har, er det talent. Har vært stor fana av henne første gang jeg så Alien. Makan til rå dame. Tøff også. Hollywodd trenger flere kvinnelige skuespillere som henne. Har fått nok av Julia Roberts, Kirsten Dunst og Reese Witherspoon.

Rick Moranis kjenner vi best fra Honey, I strunk the kids. Han er irriterende god han også, men kan ikke måle seg med Bill Murray. Bill Murray er uforglemmelig i filmen What about Bob. Der har han nok i sin mest irriterende rolle, men han gjør det så bra å spille irriterende at man kan ikke gjøre annet enn å le.

Ernie Hudson er nybegynneren i Ghostbusters og har lett for å bli anonym i gjengen, men han har en del morsomme kommentarer som man må bare flire av. Kjenner ham best fra filmen The hand that rocks the cradle. Der spiller han sabla godt.

Alt i alt er dette en elskverdig film med utmerket cast. En film som gjør narr av skrekksjangeren, men på en vennligere og bedre måte en scarymoviefilmene som trakasserer sjangeren noe så innmari enn nødvendig at det er ikke artig en gang.

Ghostbusters er udødelig og blir oppdaget av nye generasjoner. En kultklassiker med herlige effekter, kjappe replikker, fantastiske skuespillerprestasjoner og originalitet. En film som godt kan sees om og om igjen.

Å åpne kjøleskapet kommer aldri til å bli det samme igjen…

 

Terningkast: 5

Tips oss hvis dette innlegget er upassende