Regissør: John Ottman

Skuespillere: Jennifer Morrison, Matthew Davis, Hart Bochner, Loretta Devine, Joseph Lawrence, Anson Mount…

Am. grøsser (2000)

Oppfølgere er svært populære for tiden og det ser ut til at det aldri tar slutt. Når en film lages og blir populær hos publikum så blir det automatisk laget en oppfølger. Men oppfølgere er både fordeler og ulemper. Men hvor mange oppfølgere trengs det etter hver eneste film før det blir for dumt?

Forrige film, Urban Legend (1998) fant en snerten oppskrift å lage en film på, nemlig det å flette sammen forskjellige vandrehistorier inn i hverandre. En kreativ og festlig måte å lage en skrekkfilm på og som var underholdende på godt og vondt. To år senere diskes det opp en oppfølger med den samme ingrediensen som den første, med nye vri og denne gangen på en filmskole.

Filmstudentene ved Alpine University får seg noen ubehagelige overraskelser når Amy Mayfield jobber med et filmprosjekt. Hun er elev av Solomon og eksamensoppgaven hennes er å skrive et filmmanus. Amy bestemmer seg for å skrive en grøsser med et originalt plott. Hun vil at manuset hennes skal handle om vandrehistorier som glir inn i hverandre akkurat som den første filmen og filmen hun lager blir på en måte til virkelighet når folk rundt henne dør en etter en. Blir hun noen gang ferdig med filmen eller kommer alle medhjelperne hennes til å dø før hun rekker å si “Cut”?

I Urban Legends: Final Cut prøver innholdet å følge noen av den første filmens spilleregler og prøver å gjøre noe nytt med det, men uten å lykkes. Her er det mye som gjør at denne filmen blir en fiasko. For det første gjentar den seg selv altfor mange ganger, og siden vi allerede har sett den første filmen så vet vi hva slags film vi får på forhånd og er forberedt på hva som vil skje, og mens vi venter på å bli overrasket på et eller annet tidspunkt – så blir vi aldri det. Vi sitter og venter på at noe skal skje uten at det gjør det. Folk drepes på løpende bånd, men allerede før disse personene dør, vet vi nøyaktig hvilke personer som dør etter tur for det er veldig synlig lagt opp. Man trenger ikke å være Nancy Drew for å spekulere hvem som vil bli neste offer. Det får vi inn med teskje. Så der er det ingen form for spenning. Det kan du bare glemme.

Andre grunner til at denne filmen ikke funker er skuespillerne. For et horribelt utvalg av amatører. Hovedrolleinnehaveren Jennifer Morrison prøver tapert, men hun har ingen følelser. Uansett hvilken situasjon hun befinner seg i denne filmen, ser hun alltid forvirret ut. Som et eneste spørsmålstegn. Nesten som om hun spør seg selv. Hva gjør jeg egentlig her? Hun er en mye bedre skuespiller i den fantastiske tv-serien House M.D.  Joseph Lawrence er vi vante til å se som Joey Russo fra 90-talls serien, Blossom. Der er han i en morsom og dustete rolle som han passer best i, mens her prøver han å være kjekk og “alvorlig” uten at det funker noe særlig. Her virker rollen hans som påtatt og han blir da lett sett på som malplassert i mine øyne. Jeg spør meg selv: Hva i all verden har han å gøre i en grøsser? De andre skuespillerne orker jeg ikke så mye som å nevne en gang bortsett fra Loretta Devine som med sitt morsome vesen prøver å redde filmen ut av søla som den tøffe politidama Reese Wilson. Men hun er dessverre ikke nok til å redde resten av denne håpløse filmen.

Urban Legends: Final Cut er en kjedelig grøsser som aldri overrasker. Den er forutsigbar og kommer aldri til selve spenningen. Dermed blir denne filmen en tålmodighetsprøve. Har du allerede sett den første filmen, så har du sett denne også, bare med et annet skuespillergalleri. Ikke noe nytt her i gården med andre ord. Hvis du ikke orker å se gjentagelser så styr unna. Ellers kommer du til å kjede vettet av deg.

Terningkast: 1

Tips oss hvis dette innlegget er upassende