Regissør: Songyos Sugmakanan

Skuespillere: Charlie Trairat, Chintara Sukapatana, Sirachuch Chienthaworn…

Thailandsk. skrekkdrama (2006)

Dagens ungdom har lett for å være late. De ser på TV istedet for å gjøre lekser eller spiller videospill. Ingenting er kjedeligere enn å lese pensum. Da er det ofte fristende å gjøre noe helt annet enn å lese til eksamen, men av og til straffes det. Lek og moro kan man ikke gjøre hele tiden, selv om det er veldig fristende…

Ton Chatree (Charlie Trairat) blir sendt til en internatskole av faren hans. Faren mener gutten mangler disiplin og ser altfor mye på Tv. Han bør heller gjøre lekser og gjøre det bra på eksamen. Han vet til og med når Ton sluntrer unna. Dermed sitter hele familien i bilen og kjører til skolen han skal begynne på, noe han er uenig i og liker ikke tanken på å bli overflyttet til en annen skole midt i et semster. Moren hans er enig, men faren har tatt et valg. Han vil at gutten skal lære seg ansvar og bli voksen. Ta ansvar over sitt eget liv. Dette fører til at Ton ikke lenger går overens med faren. Det oppstår dermed en isfront mellom de to, i hvert fall fra Tons sin sin. Når familien forlater ham der og hver gang faren ringer ham for å se om han har det bra, nekter Ton å ta telefonen. Han vil ikke ha noe med faren å gjøre. Dessuten hater han internatskolen han begynner på. Medelevene hans er noen duster, det er strenge lærere, og han vil streve med å passe inn i det sklemiljøet siden han er ny der. Om natten sover han i en sovesal sammen med de andre guttene. Sengene er smale og knirker voldsmt. En natt før de legger seg forteller en av guttene en spøkelseshistorie som visstnok er sann og skal ha skjedd på skolen deres. Det fortelles om en gutt som vissnok skal ha druknet seg i skolebassenget som ikke lenger fylles med vann. Den gutten skal hjemsøke skolen, men sier disse guttene bare for å skremme ham fordi han er ny eller er denne spøkelseshistorien sann?

Tidligere har jeg sett kun en thailandsk film og det var ingen annen ringere enn Shutter. Ironisk nok er det de samme produsentene fra Shutter som også står bak denne filmen, men det var jeg ikke klar over etter at jeg hadde sett den. Shutter er en av de få virkelige grøsserne jeg har sett som er fantastisk bra. En film jeg virkelig falt for. Selv om både Shutter og Dorm består av de samme produsenter så er de helt forskjellige. Shutter består av den typiske asiatiske grøsserstilen da skumle kvinner med langt, svart hår herjet, mens Dorm begever seg i en helt annen retning. Det er mer drama enn det er grøss. Den har noen skumle scencer, men det er ikke tvers gjennom skrekkfilm. Her får du ikke blod eller gørr, men fult og helt suspense. Det er ikke dødsscener med den ene kreative måten å dø på etter den andre. Dette er en tvers gjennom en film om selve livet og konsekvensene av det med noen få skumle scener som er veldig intense når de først dukker opp. Liker du litt “saktegående” skrekk slik som i filmer som A tale of Two Sisters, bare for å nevne en og ta en pause av alle slasherne vi får i disse dager, så vil denne være et herlig avbrekk. Dorm legger større vekt på menneskenes frykt for døden og hva som vil komme til å skje etterpå, istedet for disse filmene med en eller flere drapsmenn i kostymer som slasher ofrene på brutale vis. Dette er definitivt ikke en slik film. Selv om jeg liker slashere er det avslappende å se noe annet innimellom. En film som bygger på intens atmosfære istedet for bøtter og spann med blod og gørr, noe som blir litt irriterende og kjedelig  å se i lengden. Derfor opplever jeg Dorm som en frisk pust.

Skuespillerprestasjonene er det heller ikke noe å si på. Det er noe av det beste jeg har sett på lenge. Alle karakterene har en interessant rolle som fengsler og motspillerne. Charlie Trairat og Sirachuch Chientaworn er de som skiller seg ut ekstra mye. Ikke bare på grunn av at de er de to hovedrolleinnehaverne. Men samspillet mellom de to gnistrer. De viser her hvor sårt og vakkert et slikt spesielt vennskap kan være. Det rett og slett stråler av begge to. Man blir nesten rørt over måten de tolker hverrandre på.

Dorm er en vakker, hjerteskjærende og småskremmende film som får deg til å tenke ekstra nøye over livet om det virkelig finnes mer mellom himmel og jord eller ikke. Denne filmen byr på original historiefortelling, gnistrende skuespill og et godt driv. Da jeg satte meg ned med denne filmen hadde jeg ingen form for forventinger, men endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket, noe som er sjeldent, i hvert fall når det gjelder denne sjangeren. Jeg virkelig falt for denne filmen og anbefaler den på det varmeste.

Terningkast: 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende