Regissør: Jaume Collett – Serra

Skuespillere: Vera Farmiga, Peter Sarsgaard, Isabelle Fuhrman, CCH Pounder, Aryana Engineer, Margo Martindale …

Am. skrekkdrama (2009)

Drømmen om å få en stor familie er ganske vanlig for mange, men det er dessverre ikke alle fødsler som går som planlagt og livet blir ikke helt som man har tenkt seg. Hva gjør man da? Selv om noen har barn fra før av, men ikke mange nok, er adopsjon en fin løsning. Men hvem skal man velge  og hvordan vet man at man har gjort et riktig valg?

Etter en traumatisk fødsel som gikk helt galt, må Kate Coleman (Vera Farmiga) innse at hun må prøve å gå videre i livet med tanke på at hun allerede har to barn å ta seg av og en mann å være glad i. Selv om det er vondt å miste et barn, så må livet gå videre likevel og hun og ektemannen, John (Peter Sarsgaard) blir enige om å adoptere et barn til når tiden er inne. Til slutt oppsøker de St. Marina Orphanage hvor de tilfeldigvis oppdager Esther (Isabelle Fuhrman) som sitter for seg selv og maler. Kate og John blir straks betatt av hennes sjarm og talent. Før ni-åingen vet ordet av det får hun seg et nytt hjem. Vel hjemme får hun møte parets to andre barn, datteren Max (Aryana Engineer) og sønnen Daniel (Jimmy Bennett). Men det er ikke alle som er like glad over å få et nytt familiemedlem og med tanke på Esthers klesstil og væremåte, møter Esther også en hard hverdag på skolen, men hun er ikke den som lar seg skremme så lett. Hun er en problemløser utenom det vanlige.

Har lenge gledd meg til å se denne filmen. Den har fått mye skryt, og fått høy score  på imdb.com. Jeg hadde på forhånd slaktet amerikansk skrekk, for det har vært rett og slett håpløst for tiden, men Orphan har gitt meg nytt håp. Dette er ikke en ren og skjær skrekkfilm, men det er en saktegående film hvor skrekk er blandet med stor dose drama. Så dere som håper og tror at dette er en blodig og voldelig slasher, tar feil og kommer sikkert til å bli skuffet, selv om det er noen grusomme scener med, men dette er en film med rolig tempo som bygger seg opp mot slutten. En type form for film jeg har savnet veldig lenge.

Det jeg likte så godt med Orphan var stemningen i filmen. At spenningen bygget seg sakte, men sikkert opp mot et nervepirrende klimaks. Den klaustrofobiske stemningen og den utholdelige spenningen om hva som vil skje videre, er til å ta og føle på. For ikke å glemme knallgode skuespillere. Her er det virkelig Vera Farmiga og Isabelle Fuhrman som stjeler showet. Deres samspill gnistrer gjennom skjermen til de grader. De to er fantastiske skuespillere og til tross for deres store aldersforskjell utfyller de hverandres scener komplett. Vi kommer helt sikkert til å se  disse to i flere filmer fremover. De kan bare ikke gå i glemmeboken riktig ennå.

Orphan er rett og slett en overraskende god skrekkdrama som er en fryd å se på. Her får vi en spennende storyline med høy kvalitet med en voksen tone og jeg må si at jeg ble blown away av filmen. Den er søren meg rå! Og jeg håper at jeg får se flere lignende filmer fra de amerikanske skrekkprodukjsonene i fremtiden. Det vil gjøre meg til en glad og fornøyd horrorfan. Denne må dere bare se!

Terningkast: 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende