Regissør: Kôji Shiraishi

Skuespillere: Jin Muraki, Rio Kanno, Tomono Kuga, Maria Takagi, Hiroshi Aramata, Ryûnosuke Iriyma …

Japansk grøsser/skrekk/suspense/

Oppgjennom årene har vi sett en god del filmer som påståes å være sanne, og filmer som hevdes å være selvopplevd og publikum settes på prøve. Denne gangen får vi et slikt opptak fra Japan og nok en gang må vi stille oss det samme spørsmålet; tror vi på det vi ser eller er alt bare vås?

Noroi (også kjent som Noroi the Curse)  møter vi den forsvunne journalisten Masafumi Kobayashi (Jin Muraki) som  investigerte alt som hadde med det paranormale og det ukjente å gjøre. Han var etter sannheten og vi følger hans reise gjennom kameramannens øyne som dilter etter med kameraet på hvor enn Masafumi Kobayashi går. Gjennom det kameraet blir vi vitner til forbløffende og skremmende oppdagelser som de to mennene utsettes for, bortsett fra en videokassett som de har holdt hemmelig og som visstnok skal være altfor skummel for publikum. En oppdagelse som skal være så skremmende at videokassettens innhold bør være hemmeligstemplet for evig og alltid.

På opptakene ser vi at han intervjuer personer som har opplever merkelige ting. En mor til en datter som hører mystiske barneskrik, en liten skolejente som har telepatiske evner, og en jente som gjør rare ritualer, mennesker som tar selvmord pluss mye, mye mer. Mens journalisten Kobayashi undersøker disse sakene, finner ut at disse menneskene har noe til felles. De har tegnet mønstre som han ikke før har sett og de lager løkker på en bestemt måte av forskjellige materialer. Samtidig møter journalisten på en synsk og underlig kar som bor i et hus dekket av aluminiumsfolie. Han har til og med en hatt og en jakke på seg laget av aluminiums folie og snakker hele tiden om krypende marker. Han vet at noe kommer til å skje eller han er forberedt om noe skulle skje, men journalisten forstår ham ikke helt. Men han vet noe om det ukjente som Kobayashi ikke forstår, men som vil gjerne vil forstå. Mens han undersøker alle disse sakene med menneskene han hittil har møtt, kommer han over en gammeldags ritual som innebærer en demon kalt Kagutaba. Men hva har det med menneskene han har intervjuet å gjøre?

Dette er en vanskelig film å beskrive for det skjer så mye på en gang at av og til opplevdes den som litt vanskelig å henge med på. I bunn og grunn handler den om det ukjente og journalistens søken etter det. I begynnelsen av filmen vises dette sitatet på skjermen “I want the truth. No matter how terrifying, I want the truth.”  Det er journalistens egen sitat og han har skrevet mange bøker om merkelige fenomener og hans egne undersøkelser. Vi skjønner at vi har med merkelige hendelser å gjøre, men underveis i filmen må jeg innrømme at jeg ble litt usikker på hva slags merkelig fenomen filmen dreide seg om. Var det spøkelser, aliens, demoner, telepatiske evner eller merkelige sammentreff? Jeg følte at filmen var innom alle disse temaene på en gang at det jeg var ikke helt sikker på hva det egentlig dreide seg om. For jeg opplevde filmen som litt for rotete og vimsete etter min smak. At vi skal tro at dette er en slags dokumentar om den forsvunne journalisten gir en fin effekt. Det gir filmen en litt ekkel følelse, men måten klippene er satt opp falt ikke helt i smak. Syntes den hoppet for mye frem og tilbake angående tid og sted, selv om jeg skjønte opplevde, men skulle ønske at filmen likevel hadde en strammere line. Det ble mest kaotisk og forvirrende. Man tror man kanskje har oppfattet det meste før noe nytt skjer og jeg ble sittendes igjen med blanke ark til neste scene.

Noroi er som sagt en film som er vanskelig å forklare. Den må oppleves for å skjønne noenlunde hva den dreier seg om for her er det mye som skjer. Hørte mye om denne filmen på forhånd på nettet og de som har sett den, syntes den var forferdelig skummel og at det var en av de beste horror filmen de hadde sett. Som den horrorfreaken jeg er, ble jeg selvfølgelig kjempenysgjerrig og måtte bare se den. Men dessverre hadde jeg forventet meg mye i begynnelsen og ble skuffet over at den ikke var så fæl eller overraskende som jeg hadde håpet. Jeg ble ikke akkurat skremt, men snarere forvirret. Jeg ble mildt sagt ikke forstyrret etter å ha sett denne. Jeg sov som en stein etterpå. At folk var blitt så redd av denne filmen, skjønner jeg dessverre ikke noe av. Enten har jeg sett så mange skrekkfilmer at jeg rett og slett er kurert, eller så er det kanskje bare jeg som er forstyrret nok fra før av. Hvem vet? Jeg elsker som sagt japanske og asiatiske horror filmer, men dette er den dårligste/kjedeligste fra den kanten jeg har sett så langt.

Terningkast: 2

Tips oss hvis dette innlegget er upassende