Regissør: Wes Craven

Skuespillere: Susan Lanier, Robert Houston, Martin Speer, Dee Wallace, Russ Grieve, Michael Berryman, Janus Blythe…

Am. horror (1977)

“This road is not a blue line, it’s a dotted line, if it’s even on the map at all!”

På vei til California kjører en familie av veien ved et uhell og de kommer seg ikke videre. Nærmeste bensinstasjon er langt unna og de er så og si midt i ingenmannsland. Men de må uansett få hjelp til å komme seg videre. Det er ikke så lett å få både bilen og campingvogna tilbake på veien uten hjelp. De stoppet ved en bensinstasjon en stund før ulykken og noen i familien er nødt til å gå dit uansett hvor lang tid det tar for å komme seg videre. De kan ikke bli værende midt i ødemarken. Familien deler seg i to. To stykker går sammen tilbake til bensinstasjonen, mens resten blir igjen ved bilen. Mens de venter, føler de seg strengt tatt mutters alene, men sønnen i familien og deres to hunder er ikke enig. De føler at noen er i nærheten og at de blir iakttatt, men av hvem? Hvem er det som oppholder seg midt ute i ødemarken sammen med familien?

Wes Craven bør være et kjent navn for alle horrorelskere. Han er mannen bak A nightmare on Elm Street, Scream, The Last House On The Left, The People Under The Stairs, bare for å nevne noen og er en virkelig kreativ sjel innenfor horrorsjangeren. Mange av hans filmer (til min store fortvilelse) har også nå blitt filmet på nytt av andre, og laget deres egne tolkninger, som jeg gjerne kaller remakes. Noe som er helt unødvendig siden det er sjelden at en remake blir bedre enn originalen, og hva er egentlig vitsen med å lage en nyversjon i det hele tatt? Kan ikke disse filmfolka lage sine egne historier, eller? Men, men, nok om det og tilbake til hovedtemaet, nemlig The Hills Have Eyes og Wes Craven. Wes Craven er som kjent for å lage voldsomme og sjokkerende horrorfilmer. Den som har provosert meg så langt er The Last House On The Left (nyversjonen var bare tåpelig i forhold til den fra 1972. Den fra 2009 så ut som et persongalleri av pappfigurer.) Men The Hills Have Eyes er hakk i hæl. Man blir rett og slett sinna av å se disse filmene. Slå på skjemen og bare rope ut i frustrasjon, men uansett hva vi gjør så får vi dessverre ikke gjort noe med handlingene i filmene som vi velger å se.

Persongalleriet er heller ikke noe å si på. Det består av mennesker som er lett å kjenne seg inn. Først har vi familien, der det alltid er noen som er sta, godtroende, altvitende, skeptiske, og den dumme. Så har vi den mystiske, skremmende og forferdelige menneskeflokkene som lever sitt eget samfunn midt i ingenmannsland. Den som virkelig stjeler showet i denne filmen er helt klart Michael Berryman. Husker første gang jeg så ham og det var i en X-files episode da jeg var yngre. Og jeg ble redd bare av å se ham. Selv om han ser skummel og truende ut, er han helt sikkert harmløs, men han er et perfekt vesen til å bidra i mange skrekkfilmer. Så ham også i en annen film i fjor, hvor han bidro i en bitteliten rolle i en annen skrekkfilm; nemlig Penny Dreadful. Han har selvfølgelig bidratt i flere skrekkfilmer også, men jeg har merkelig nok ikke sett alle ennå. Det er jo laget så mange skrekkfilmer at det er umulig å få med seg alle. Men har som mål å få med meg de fleste, selvfølgelig.

Hva gjør jeg nå???

The Hills Have Eyes er definitivt en av disse filmene man blir frustrert og hjelpesløs av å se på. Man blir på en måte maktesløse vitner til en stor tragedie. Derfor liker jeg Wes Craven så godt. Han gjør noe med meg gjennom filmene sine. Mange filmer har jeg sett bare likegyldig på, men Craven har en unik måte å få meg rasende og provosert når jeg ser filmene hans. Det liker jeg at filmene gir meg noe. Enten om det er frustrasjon, raseri, hjelpesløshet, glede eller et eller annet. Det er ikke mange filmer som greier det, men han lager filmer som gir noen en eller annen slags følelse. For hans filmer dreier det seg stort sett om menneskelighet. Om hva vi er i stand til å overleve. Hvor langt er vi mennesker villige til å overleve en stor tragedie og  beskytte våre nærmeste. Det er det The Hills Have Eyes dreier seg om.  Jeg har sett remaken av denne, men jeg må si den originale er mer hjerteskærende og helt klart den beste. Ingen tvil!

The Hills Have Eyes er en provoserende og rå slasher som utfordrer oss mennesker til å se det vi ikke vil se. Vi vil gjerne tro at verden er et trygt sted å være, men det er det ikke. Selv ikke ute i ødemarken kan man være trygge. Se den, og jeg vedder på at du ikke klarer å se denne uten å bli provosert.

Vurdering: 7/10

Tips oss hvis dette innlegget er upassende