Regissør: Samuel Bayer

Skuespillere: Jackie Earl Haley, Kyle Gallner, Rooney Mara, Katie Cassidy, Thomas Dekker, Kellan Lutz, Connie Britton, Clancy Brown …

Am. horror (2010)

Alle har vel hatt en eller flere mareritt oppgjennom åra og ikke vil sove igjen like etterpå. Mareritt skal huskes og skremmes. Det skal komme ubevisst  fra et eller annet sted, og ikke la oss glemme det lenge etterpå. Men ikke alle mareritt er like skremmende. Noen mareitt er til å le vekk og glemme det hele. Slik som i dette tilfellet…

En gruppe ungdommer finner tilfeldigvis ut at de har samme mareritt. De har mareritt om samme mann. En mann ved navn Freddy Krueger og de mistenker sterkt at hvis denne mannen får tak i dem i marerittene og dreper dem, dør også ungdommene i virkeligheten. Quentin Smith (Kyle Gallner, The Haunting in Connecticut) og Nancy Holbrook  (Rooney Mara, The Social Network) begynner å grave i deres egne fortid og finner ander ting til felles med andre ungdommer som de er nødt til å finne for å overleve. Men er det nok tid? De må holde seg våkne slik at Freddy Krueger ikke kommer tilbake.


Oh my God!!! Freddy Krueger må jo være real, bare se her, det er en bit av genseren hans assa, så

han må jo bare være real, ikke sant???

Jeg kjøpte BD utgaven så tidlig som i januar, men våget ikke å se den før i går kveld, ikke for at jeg var redd for å bli skremt, men dere som har lest bloggen min, vet jeg har skrekken for remakes, spesielt innen horrorsjangeren. Det er så mange horrorfilmer som har blitt klusset med at jeg blir helt sprø. Jeg mener, er det ingenting som er hellig lenger? Jeg hater Michael Bay (regissøren av Transformers) som blar i gamle horrofilmarkiver, og gir det til noen han kjenner som videre sender klassikere rett i søla. Det irriterer vettet av meg for kan ikke noen filmer få være som de allerede er? Det er bare et spørsmål. For jeg hater at remaksene lager alt som en slags dårlig oppsummering av herlige klassikere, og at old-school følelsen forsvinner. Noe som er trist, fryktelig trist!

Det store spørsmålet er: Hvorfor lage A nightmare on Elm Street uten Robert Englund? Englund var Freddy Krueger i alle A nightmare on Elm Street filmene, og nå måttte de plutselig bare lage en uten ham. Hva er vitsen med det, da? Det er ingen Freddy Krueger uten Robert Englund. Og Jackie Earl Haley hadde jeg ikke en gang hørt om. Ja, jeg vet at han er fra filmen Watchmen, men so what? Jeg har ikke sett den filmen, så det sier meg heller ingenting.

Og hva var det med masken til Freddy Krueger? Den var latterlig dårlig i forhold til den fra 1984 som i det minste var mer liv i. Denne utgaven lignet han mer på det skrømtet fra Tales from the Crypt. Det som irriterte meg aller mest med denne filmen, var at Freddy Kruegers personlighet som vi er vant til å se, var helt borte, både som menneske og ”monster”. Som menneske var Freddy en enstøing, men tøff og ondskapsfull, men i denne filmen fremstilte Jackie Earl Haley Freddy som ynkelig og pysete. Og som monster savnet jeg ironien/sarkasmen. Ja, Haley prøvde seg på den fremtoningen uten å lykkes. Det ble sagt at Haley er mer sinister som Krueger enn det Englund var, men det er jeg mektig uenig med. Hvor ble det av den herlige katt og mus leken? Kroppsuttrykket, mimikken, og de herlige replikkene? Borte vekk. Haley hverken skremte eller underholdte. Det var som å se på en kjedelig og mislykket stand – up komiker.

A nightmare on Elm Street remake var så provoserende dårlig og skuffende at jeg gidder ikke å skrive en lengre omtale bare for å fylle opp innleget med unødvendig pjatt. Det gidder jeg ikke. Har andre ting å gjøre. Det eneste positive filmen skal ha er introen (som var temmelig rå med måten den presenterte skuespillernes navn på) og Kyle Gallners innsats. Han gjorde i alle fall rollen sin interessant i motsetning til hans medskuespillere. Mer enn det er det ikke å si. Har du ikke sett den ennå kan jeg betrygge deg at du har ikke gått/og vil ikke gå glipp av noen ting.

Vurdering: 1/10

Tips oss hvis dette innlegget er upassende