Regissør: John Pieplow

Skuespillere: Kevin Gage, Elizabeth Pena,

Robert Englund, Dee Snider

Am. grøsserthriller (1998)

 

 

   "You don’t feel the pain. The body feel the pain." 

 

Genevieve Gage og ei venninne leker seg på nettet med å chatte med ukjente, noe mange av oss har gjort en eller annen gang. Jentene kommer i prat med en som kaller seg CaptainHowdy. Han begynner å snakke med dem på et privat chatterom og ender opp med å invitere dem hjem på fest. Genevieve har uten tvil lyst til å gå, mens venninnen hennes er temmelig skeptisk. Men omsider takker de ja til invitasjonen, men det jentene ikke vet er at CaptainHowdy ikke er den han gir seg ut for å være på nettet. I virkeligheten er han en sadist. En mann som liker smerte og som ikke er redd for å dø. Han liker å teste hvor mye smerte både han og ofrene hans tåler. Utseendemessig er han veldig skummel og kanskje ikke akkurat svigermorsdrøm. CaptainHowdy har rødt langt hår, en del piercing i ansiktet og dekket av tavoering over halve kroppen og halve kroppen. Det vises godt hva slags miljø han trives best.

Han plukker ofrene sine på nettet som han inviterer hjem som han kaller fest, men i virkeligheten kidnapper han dem og torturerer dem på verst tenkelige fysiske måter, blant annet ved å sy igjen munnen deres bare for å nevne noe. Stakkars Genieve Gage og venninnen hennes faller for invitasjonen hans hjem og havner i torturkammeret hans. Genevieve’s far er etterforsker og han gjør alt han kan for å finne datteren. Problemet er at han vet ikke helt hva slags fyr CaptainHowdy er for han er en fyr litt utenom det vanlige. Ikke av de vanligste kjeltringene han har møtt. Men som den dyktige etterforskeren han er, klarer han å fakke CaptainHowdy til slutt. CaptainHowdy sperres inne på et sinnssykehus i noen år før han slippes ut igjen. Hjemme hos ham venter et stort publikum som ikke vil ha ham tilbake etter alt det vonde han har utsatt ofrene sine for. For ingen tror at han er forandret og at han før eller senere kommer til å slå til igjen.

Først og fremst er jeg usikker på om jeg kan kalle Strangeland thriller eller grøsser for det har litt av begge deler. Men på en måte er den litt mer thrilleraktig. I grøssere er det som oftest veldig mye gørr og lite “psykologisk” stemning i forskjell til thrillere, så jeg mener kanskje det er 80 % thriller og 20% grøsser. Men det er ikke så viktig. For poenget mitt er at siden jeg kaller dette mer for en thriller, selv om det har litt av begge deler, så er dette en av de beste thrillerne jeg har sett på lenge. Thrillere som lages for tiden er temmelig slappe og lite engasjerende. Har ofte sett thriller oppgjennom årene hvor jeg rett og slett har kjedet meg, og av og til lurer jeg på hvorfor det lages så dårlige filmer innen den sjangeren for tiden.

Strangeland ble laget på slutten av 90 – tallet og jeg må si at jeg skammer meg over at jeg ikke har sett den før nå. For denne var rett og slett underholdende fra begynnelse til slutt og jeg likte den ekle atmosfæren den bar gjennom hele filmen. Det er rett og slett det jeg savner i thrillere. Den ekle stemningen hvor du priser deg lykkelig over å ikke være i offerets fotspor. Det har Strangeland klart med glans og det gjør meg glad.

Filmens budskap tar også for seg et realistisk og viktig budskap, nemlig det om chatting på nettet. Det å prate med ukjente på nettet er jo uskyldig og morsomt for enkelte, mens andre er nysgjerrige på å treffe den de prater med, for å se hvordan hun/han er og oppleve litt spenning. Men….(det er alltid et men) det er ikke alltid vi er klare over hvor mange galninger det er på nettet. Folk kan være helt anonyme ved å bruke forskjellige “screeennames” og på den måten kan de være hvem de vil. Et slags skuespill. Noen som kaller seg Gutt27 trenger ikke å være en mann på 27 år eller en mann i det hele tatt,  bare som et teit eksempel. Alt i alt er vi mange forskjellige mennesker og på nettet vet vi ikke hvor forskjellige vi egentlig er. Selv om noen kanskje prater med noen på nettet og finner ut at man har samme interesser, vet man ikke på forhånd om det er et skuespill er om den andre personer sitter med baktanker.

Som i Strangeland viste det seg at mannen som plukket ut ofrene sine på nettet og uvitende inviterte dem til torturkammeret sitt, er ikke så urealistisk som vi kanskje tror. Mange er ikke klar over at det faktisk finnes sånne personer i virkeligheten. Mennesker som liker å påføre seg selv smerte og se andre lide. Og internet er en lett måte å komme i kommunikasjon med andre på, for de fleste har jo internet. Så neste gang dere prater med noen på nettet, håper jeg at dere tenker dere om to ganger og gjerne flere før dere bestemmer dere for å møte den ukjente personen dere har snakket med på nettet.

Til slutt vil jeg nevne noen andre ting i filmen. Som for eksempel at vokalisten i Twisted Sister, Dee Snider, har skrevet manuset til filmen og spiller sadisten CaptainHowdy. Han spiller rollen utrolig bra. Han spiller rollen temmelig bisarr og urovekkende, noe som var meningen. Det jeg la merke til i filmen var at da publikummet sto utenfor huset til CaptainHowdy da han vendte hjem igjen etter å ha vært innesperret på sinnssykehus etter hans syke handlinger, oppdaget jeg at en av folkene holdt opp en plakat hvor det sto “We’re not gonna take it” Høres kjent ut? En av de mest kjente låtene til Twisted Sister. Litt morsomt, selv om det kanskje var planlagt siden Dee Snider er vokalist i Twisted Sister.

En av de andre mest skuespillerne som var med var Robert England (kjent for sin rolle som Freddy Krueger). I de få filmene jeg har sett ham i, har han alltid spilt en drittsekk og det gjør han i denne filmen også, men det passer ham helt utmerket. Ikke spør meg hvorfor. Jeg vet det ikke en gang selv. Men han har noe drittsekkaktig over seg. Noe slu og hevngjerrig. Håper jeg aldri ser ham i snille roller.

Alt i alt er dette en makaber film med mye underholdning. Koste meg hele veien og håper at det ikke er lenge til jeg får se en like ekkel film som denne. 

 

Terningkast: 4 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende