Regissører: Mitchell Altieri og Phil Flores (Også kalt The Butcher Brothers)

Skuespillere:  Cory Knauf, Samuel Child,

Joseph McKelheer, Mackenzie Firgens…

Am. horror (2006)

 

 

 

 

                              "But they are my family."

 

 

Hva er en familie? Er alle familier som de ser ut som? Familien Hamiltons er en helt vanlig familie, bortsett fra at søsknene er nødt til å leve uten foreldrene. Etter foreldrenes så altfor tidlig død, er de fem søsknene nødt til å klare seg selv. David er den eldste av dem og han prøver så godt han kan å forsørge søsknene sine. Det første de gjorde var å selge gården de hadde vokst opp på, for de hadde ikke råd til å beholde den og var nødt til å flytte, og det er som kjent at fleste søkner krangler. Det gjør også disse.

Som sagt er David den eldste og han prøver å oppdra hans tenåringssøsken så godt han kan, prøver å være som hans far og mor var da de var levende, men ikke alt går etter planen. For søsknene er veldig forskjellige av seg. David er den prektige som prøver hardt å få søsknene til å fungere som en familie. Så er det tvillingsøsknene Wendell og Darlene, som har et spesielt bånd til hverandre og begge er rebelske. Roter seg alltid opp i problemer som David blir temmelig lei av. Så er det Francis… Familiens sorte får som ikke føler seg hjemme verken hjemme høs brødrene og søsteren hans eller på skolen. Han føler seg som en slags enstøing som ingen liker og er den som holder seg utenfor. Han er ikke som søsknene i det hele tatt. Han holder seg alene, prøver å unngå dem mest mulig. Leker seg heller med videokameraet sitt ved å filme alt han ser og hevder det er skoleprosjekt.

En gang i blant får de en sosialarbeider på besøk som sjekker at alle har det bra og at alt er som det skal. At de klarer seg uten foreldre. Det han ikke vet er hemmeligheten de holder skjult for ham i kjelleren. I kjelleren har  de enda et søsken. En bror, Lenny, som er den yngste av dem alle, som holdes innelåst i et rom i kjelleren. Grunnen til at de er nødt til å holde ham innelåst er fordi han lider av en sjelden sykdom og han svært rebelsk av seg. Han er farlig overfor andre mennesker og trenger en litt spesiell omsorg. Søsknene vil ikke at sosialarbeideren skal få vite noe om Lenny. De er redde for at sosialarbeideren kommer til å misforstå dem og at familieglansen vil bli revet i stykker.

Problemet er at Francis føler seg fryktelig ensom. Han har ingen å snakke med om hva som egentlig foregår. Han kan ikke en gang snakke med sosialarbeideren om det. Han føler seg ikke som en del av søskenflokken. Han er ikke som dem. Han skjønner ikke at de kan oppføre seg som de gjør. Nede i kjelleren holder søsknene hans uskyldige ofre i fange. Ofrene holdes der for en god grunn, og det er for å holde familiemedlemmene i live. Francis liker ikke dette noe særlig. Han føler med de stakkars ofrene som står bundet fast i kjelleren, som er der for en eller annen nyttig grunn. Som kan redde den skjøre familien og holde dem sammen. Francis skulle ønske at familien hans ikke var som den var, at de kunne være helt normale og ikke leve av andre. Han gjør hva som helst for å ikke bli som søsknene sine, motstå gruppepresset, men søsknene hans er den eneste familien han har. Og uten familie, er han ingenting. Det er opp til ham å velge hva som er rett.

Etter å ha sett mange filmer oppgjennom årene, så har jeg lært meg en ting. Og det er en veldig viktig ting, også. Filmer jeg ikke har spesielt store forhåpninger til og filmer som jeg syns er litt ukjente, men som jeg våger å satse tiden min på å se, ender som regel opp med gode resultater og gjør meg positivt overrasket. Mens filmer jeg gleder meg skikkelig til og tror kommer til å bli så jævla bra, blir jeg i stedet kjempeskuffet over og det var ikke som jeg hadde forestilt meg. Da blir det feil. Det beste er å se en film uten noen særlig høye forventninger. Bare det det som kommer og la deg underholde. Det er som regel det beste.

The Hamiltons hadde jeg knapt hørt om. Jeg kom tilfeldigvis over den på youtube og så traileren. Senere måtte jeg bare skaffe filmen, fordi jeg hadde veldig lyst til å se den. Da jeg så den, fikk jeg bakover sveis. Det får jeg veldig sjelden når jeg ser film. Jeg likte måten filmen utviklet seg på. Begynnelsen var litt slapp og amatørmessig, men heldigvis rettet det på seg til de grader og gjorde opp for seg.

Vi blir godt kjent med karakterene og får innblikk på hva slags personer de er, hvilke roller de har. For jeg har sett hundrevis av skrekk/slasherfilmer hvor skuespillere blir slaktet i fleng uten at jeg bryr meg ræva om det, for jeg har ikke blitt kjent med dem. Det er som å lese om navnløse personer i media som har dødd av i en eller annen ulykke og blir bare avslørt med  alderen. Men det sier oss ikke om hva slags personer de egentlig var. Derfor blir det vanskeligere å la oss engasjere oss for mye i saken, siden vi ikke kjente vedkommende, bare som et eksempel. Jeg vil ha tid til å bli kjent med personer jeg vil bli kjent med i virkeligheten. Jeg vil også ha tid til å bli kjent med personene som er med i en film. Det er litt av samme sak. Se hva slags personlighet de har, hvordan de er. Det er kjempe viktig, for ellers kan en film likeså godt være god som død.

Jeg ble godt kjent med The Hamiltons den korte stunden det varte. Jeg så hva slags familie det var, hva slags problemer familien hadde og fikk se de forskjellige måtene familiemedlemmene håndterte de forskjellige situasjonene de havnet i.

Du må ikke forestille deg at dette er en tyisk slasherfilm med mye mengder av deling av kroppsdeler og blod. Dette er ikke The Hills have eyes eller Hostel. Det er minimalt med voldsscener. Dette er en mild slasherfilm med sjel. Det blir mer lagt vekt på hva som foregår i hodet på denne familien enn hvordan de slakter ofrene sine. Noe jeg setter stor pris på, for jeg har savnet slike filmer med sjel.

The Hamiltons har en treg og en smule slapp start, som kan virke som en hvilken som helst typisk film, men gi den en sjanse. Det er vel verdt det.

 

 Jeg elsket den! 

 

 

 (David, Wendell, Francis og Darlene)

 En helt vanlig søskenflokk?

 

Høydepunkt: Utviklingen i storyen og personene.

Lavpunkt: Starten.

Terningkast: 5 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende