Regissør: René Clair

Skuespillere: Barry Fitzgerald, Walter Huston,

Louis Hayward, Roland Young…

Am. krim (1945)

 

 

 

 

"Very stupid to kill the only servant in the house. Now we don’t even know where to find the marmalade"

 

 

 

 

Basert på kanskje den mest kjente av alle bøkene til Agatha Christie med samme navn ( Ti Små Negerbarn som den kalles på norsk). En klassiker som jeg leste som liten og virkelig ga meg mersmaken på krimsjangeren. Jeg fikk blod på tann som det heter så fint. Filmen så jeg for mange år tilbake, men tenkte jeg skulle se den igjen denne påsken etter alle disse årene. Krim gir jo litt ekstra påskestemning. I hvert fall for de fleste. Det er da krimsjangeren blir satt mest pris på. Hvorfor, er nok og blir et mysterium…

Ti mennesker bringes med en båt til en øde øye. Alle har fått en invitasjon dit og det virker som om det er ingen som kjenner hverandre fra før eller vet hvorfor de skal dit, men likevel sitter de alle der, noen mer sjøsyk enn andre.

Et eneste stort hus er på den øya, hvor det ikke eksisterer mer enn en hovmester og hans kone og hushjelper. De tar i mot disse menneskene og viser dem rommene de skal sove i denne helgen.

 

Ingen skjønner hvorfor de egentlig er der, men noen tar det rolig og tar det som det kommer. De drikker og koser seg. En sang er oppslått på pianoet som heter Ten little Indians, som en av dem velger å spille og synge. En sang om hvordan disse indianerne “forsvinner” en etter en.

Hovmesteren har fått en beskjed om å spille av en “plate” og spiller den. I stedet for musikk, spilles det av en stemme.

Stemmen beskylder alle for å ha begått et mord hver og den festlige stemningen blant dem forsvinner brått. På det pådekte bordet står det ti indianerfigurer til pynt rundt matfatet. Nesten hver gang gjestene ankommer spisestuen og ser det pådekte bordet, er det alltid en indianerfigur som har forsvunnet og en gjest. Etter hvert finner gjestene ut, at sangen Ten little idians og oppholdet har en sammenheng. En etter en forsvinner gjestene på samme måte som versene i sangen. Det går opp for dem at de aldri kommer trygt hjem igjen etter denne helgen.

Husker første gangen jeg ble introdusert til Agatha Christies verk første gangen. Jeg tror det var i femte klassen, eller i hvert fall slutten av barneskolen, da ei jeg kjente så vidt i klassen over meg, satt ut i et friminutt og virket helt oppslukt i en bok. Jeg spurte hva hun leste og hun sa Ti små negerbarn av Agatha Chrsitie, og jeg spurte hva den handlet om, og da hun kom til at de forsvinner en etter en delen, ble jeg skikkelig lesetørst og kjøpte meg maken til likens bok. Jaggu falt den i smak.

Det er lenge siden jeg så denne filmen og jeg så den igjen denne påsken for første gang på mange år. Hadde glemt store deler av den, men det gjorde ikke noe. Det var gøy å friske hukommelsen opp igjen.

Filmen er en verdifull basering av boken. Spenningen og nervøsiteten er der. Hele tiden venter man i spenningen på å finne ut hvem det er og hvem som er neste mann ut. Det at det er i svart hvitt gjør det bare mer sjarmerende.

Skulle bare ønske at det ble laget lignende filmer som denne i disse dager uten denne overdrivelsene vi har i dag og i mer voksnere utgave enn disse håpløse ungdommene de bruker i disse dager, som man lett ikke tar seriøst. Filmsjangeren har faktisk mye å lære av Agatha Christies bøker. Det er bare synd at det er ikke mange filmskapere som ikke leser dem. Det ser i hvert fall ikke sånn ut.

Regissøren René Clair gjorde en knalljobb med hennes versjon av boken og det fortjener hun all kreditt for. 

 

 

 

Høydepunkt: En god gammeldags krim som lages altfor lite i dag. 

Lavpunkt: Kunne ha vart enda lenger for min del

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende