I dag dumpet velkomstmappen i postkassen og kunne avsløre at jeg har blitt en fadder til en liten gutt på tre år fra Lembata, Indonesia. På en øy hvor nesten ingen snakker engelsk. Gutten bor sammen med sin far Simon og sin mor Marta i et mursteinshus med metalltak. Han er frisk som en fisk. Han har tatt all nødvendig vaksinering og har aldri vært alvorlig syk.

Når det er regnsesong får han, mor og far fylt opp brønnen i bakhagen, men når regnsesongen er over, må han og familien gå en mil til nærmeste vann. Og når de må på do, må de gå på offentlig toalett for de har ikke toalett hjemme.

Skal sende ham brev på nyåret for det er ikke noe vits i å sende noe nå med tanke på all juleposten som sendes ut for tiden. Skal sende når det styret har gitt seg. Vet ikke helt hva jeg skal skrive heller. Skal tegne en del mens jeg skriver som forklarer hva jeg skriver om. Gutten er for ung til å lese og det er sikkert kjedelig å bare høre på en tolk som leser brevet for ham. Så han kan se på tegningene i mellomtiden og i ettertid.

Har egentlig aldri drømt om å bli Plan – fadder, men pappa foreslo at jeg kunne melde meg på da Idol gir tilbake var på lufta. Han syntes det ville ha vært meningsfullt og jeg tenkte, ja, hvorfor ikke? Jeg mener, det er ikke alle som har det like godt som oss. Mange lever i fattigdom og sliter med å få verden til å gå rundt på grunn av for lite resurser. Å bli Plan fadder er tross alt et stort steg å ta, hvor man kan følge med utviklingen til den vi er fadder til.

Gleder meg til han begynner på skolen. Og få se bilde av ham på skolebenken for det er noe spesielt det å hjelpe andre. Han er for ung til å begynne på skolen ennå, men nå har han tross alt større sjanse å komme inn på en skole når han blir gammel nok og vite fir sikkert at han har råd til det. Det er så godt å hjelpe noen. Gleder meg til jeg begynner å skrive og få høre mer fra ham. For Plan – fadder er et spennende prosjekt. For all del!

Anbefales.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende