Det er en kjempestor nedtur å komme hjem. Jeg ligger på sofaen i stua og ser på OL og jeg har spurt Krzysztof om han kan gå forbi meg et par ganger om dagen og si hei og spørre hvordan jeg har det. Han har også vært på Rimi her nede i svingen og kjøpt litt mat, jeg må spise, syns han, for jeg har blitt så tynn, han tror jeg har et spiseproblem, for det har sikkert alle jentene i Polen, men jeg har ikke noe spiseproblem, jeg er bare ikke særlig sulten, og han bakte noen polske boller til meg, men de smakte helt som norske boller. Jeg spiste likevel en for å gjøre ham glad.

 

 

 

Julie er 18 år gammel når hun mister storebroren Tom og foreldrene hennes i en flyulykke i Afrika. Under flystyrten får hun en siste beskjed fra faren, en sms – melding som forteller at flyet de sitter på er i ferd med å styrte og at dette er slutten. I slutten av meldingen skriver han gjør hva hun vil. Julie blir sittende igjen i et hus på Homlenkollen som er verdt ca 15 – 20 millioner kroner. Venner og slektninger besøker henne, noe hun er temmelig lei av og hun blir sent til å snakke med en psykolog som hun kaller psykogeir. Men hun synes ikke at å gå til psykologen hjelper. Hun har ingenting å leve for og vil ikke annet enn å dø.

Venninnen hennes Constance maser på henne om å bli med i et teaterstykke for å få henne til å tenke på de positive tankene i livet. Julie har egentlig ikke lyst, men takker ja til slutt. For hun har en genial ide om hvordan hun skal avslutte teaterstykket. Hun kjøper et tau og i slutten av teaterstykket henger hun seg på ordentlig, men tauet ryker og hun er fremdeles i live. Etter denne mislykkede selvmordsforsøket føler hun seg rastløs.

Hun vil ikke bli værende på Holmenkollen. Til slutt reiser hun omtrent verden rundt, fra by til by og sitter ofte på diverse flyplasser og filosoferer om hvordan hun skal ta livet av seg. En av tingene hun har med seg er en dagbok. Psykologen hennes hadde utfordret henne til å skrive en dagbok som kanskje gjorde det lettere for henne sortere tanker. Julie hatet den ideen for hun har egentlig ikke skrevet så mye som før. Hun var fra en familie som hatet forfattere og kunstnere. Hun hadde en far som ville at ungene hans skulle leve av noe fornuftig. Det er først nå etter familiens død at Julie så vidt våger å skrive noe i det hele tatt. Hun føler seg ikke komfortabel med det med det første, men etter hvert blir hun nesten avhengig av dagboken. Hun har den med seg overalt og skriver i den når hun føler for det.

Hun liker å fly og være oppe i luften. Da føler hun seg nærmere storebroren og foreldrene hennes. En slags nærhet som hun ikke klarer å forklare. Ingen vet hvor hun er for hun har ikke sagt i fra og elsker den følelsen. Den eneste personen hun har litt kontakt med er en fyr fra Polen som har lagt nye fliser i familiens hus i over lengre tid og hun lar ham gjøre det ferdig mens hun er borte. Den polske fyren liker seg så godt der at han foreslår flere ting han kan gjøre med huset hennes for at det skal ta seg best mulig ut.

Etter hvert får Julie interesse for løping. Det hjelper mot rastløsheten hun føler hele tiden. Hun løper natt etter natt og sover store deler av dagen mens hun planlegger den neste store selvmordsplanen.

Muleum er Erlend Loes sjuende bok i rekken. Har ikke lest alle, men flesteparten. Denne boken har fått blandede kritikker. For Muleum er jo en veldig spesiell bok. Det skjønner jo alle som leser den. Det er en veldig mørk og sarkastisk historie, som kanskje ikke alle tar like humoristisk. Det kommer an på personen som leser den. Var en smule skeptisk selv da jeg begynte å lese den, men da jeg først kom meg i gang og ble bedre kjent med denne Julie, måtte jeg dra på smilebåndet opptil flere ganger. For denne jenta tenkte så rart, men jeg likte det. Hun forteller livet sitt så humoristisk at det er nesten vanskelig å synes synd på henne. Er det noen som kan å skrive på en god sarkastisk måte, så er det Loe. For denne boka var tross festlig til tross for jentas suicidale tanker.

5

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende