Regissør: Sebastian Niemann

Skuespillere: Amanda Plummer, Sean Pertwee,

Nick Brimble, Sean Chapman, Gina Bellman…

Am. thrillerdrama (2000)

 

 

 

"I’m willing to do anything you want to make this relationship work,

but first please – if it’s okay please – untie me. "

 

Skrivekarrieren til Martin Shaw famler. Han har hatt en stor karriere som forfatter, men i de siste årene har det ikke gått fullt så bra. De siste to bøkene hans har vært omtalt som katastrofe og han må gjøre store tiltak for å komme på rett bane igjen. Noe som ikke blir helt lett.

Han er lykkelig gift med sin kone Ellen, til tross for tapet over deres sønn for en del år  tilbake. Sammen har de lovet hverandre ved hjelp av tid og kjærligheten til hverandre. Sorgen henger tydelig over begge to, men sammen klarer de på en måte å komme seg videre i livet, selv når savnet etter deres sønn blir stor. Sammen har de tenkt å stå ut den smerten og prøve å konsentrere seg om de positive tingene i livet.

 

Paret bestemmer seg å skape et nytt liv ved å flytte langt ute på landet. Huset er stort og 150 år gammelt. Det er rett og slett falleferdig, men har mye historie og karakter i seg. Dette er huset de vil ha, og selv om dette huset krever ekstremt mye oppussing, så bestemmer de seg å fikse dette huset helt på egen hånd uten profesjonell hjelp. Det er den beste måten å spare tid og penger på.

Martins forlegger og hans kone er gode venner av ham og Ellen. Men han  liker ikke at Martin skal gjøre alt i huset selv med kona. For han er bekymret for skrivekarrieren hans som raskt dabber av. Han må konsentrere seg om å skrive. Det var tross alt derfor han ville flytte til landet, komme seg vekk fra byens fjas og mas. Skrive i fred og ro, men … er en veldig bestemt fyr, og lar ikke andre kommandere om. Tvert i mot. Avgjørelser tar han selv.

Ekteparet Shaw trives veldig godt i hverandres selskap og har det fint sammen, men, ja, det er et men… idyllen varer ikke altfor lenge. Martin Shaw sliter med skrivesperre og kona hans sliter med mareritt. Hver dag opplever hun noe han ikke ser. Han tror det er nervene hennes som spiller henne et puss igjen. For hun har nemlig  hatt sammenbrudd tidligere etter sønnens død og Martin er redd hun begynner å få tilbakefall. At hun er ensom på bygda og har bedre tid til å tenke på fortiden som stadig hjemsøker henne, både i våken tilstand og i drømmene.

Alt begynner en dag etter hun har dusjet. Hun oppdager at noen har skrevet inn et sju – tall i doggen som har samlet seg på speilet. Hun tar det ikke seriøst, for hun vet ikke hva det sju-tallet betyr og tenker at det ikke er så farlig, bare visker det vekk med hånden.

 Men frykten stiger en dag hun kjører hjem fra landsbyen for å kjøpe sigarer, at hun tilfeldigvis kjører forbi et skilt hvor det står “You have 6 days to live.” senere får hun vite hvor gjennom radioen, Scrabble og andre ting rundt seg, vite nedtellingen på hvor lenge hun har igjen å leve. Hun er ikke sikker på om hun er i ferd med å bli gal, eller om dette er noe mer enn innbilning.

Hun bestemmer seg for å ta dette opp med mannen hennes, men han blir ikke overbegeistret over å høre historien hun har å fortelle. Det oppstår en amper stemning mellom dem. Martin sklir bare mer og mer fra henne og er stadig humørsyk. Det som bekymrer henne aller mest er at mannen hennes tilbringer altfor mye tid i kjelleren og at han alltid låser kjellerdøra etter seg når han kommer opp igjen, gjør henne nervøs. Han advarer henne mot å gå ned i kjelleren, men hun får aldri vite hvorfor.

Hun blir kjent med en fyr som bor i samme strøk og hun har mistanke om at han vet mer om huset hun bor i enn det han innrømmer. Hun må vite hva som skjer, for hun kjenner ikke igjen mannen sin. Stadig blir han mer og mer voldelig og hun er redd han kommer i en av de nærmeste dagene kommer til å drepe henne, hvis hun ikke stopper ham først.

Dette kan høres ut som The Amityville of horror for de fleste, men jeg må si at jeg likte denne bedre. Jeg likte denne dystre stemningen og kjemien mellom karakterene. Det passet så godt. Et ektepar som flytter ute på landet og et eller annet som gjør til at de sklir mer og mer fra hverandre, er kanskje ikke spesielt originalt, men det er noen vri der som jeg liker og plottet er veldig engasjerende fra begynnelse til slutt. Det er alltid en intens undertone under hele filmen som bygger seg opp i rolig tempo og som tar helt av.

Det er både humor, tragedie og om personligheter som takler sorg og savn på hver sin måte som er interessant å følge med på. Det er psykologi bak det, og psykologi syns jeg er fascinerende. Analysere mennesker og steder. Det er i hvert fall morsomt på gøy.

Høres kanskje sprøtt ut, men av og til når jeg går i byen og går forbi folk, liker jeg å forestille meg livene til de personene som nettopp gikk forbi meg. Gjette hvor de skal og hvordan tilværelsen deres er. Det er morsomt å dikte opp ting om mennesker man ikke kjenner. Sikkert flere enn meg som har prøvd det.

Jeg forestiller meg at denne filmen er en film man enten elsker eller hater. Den har en sjanger som er veldig oppbrukt og er forutsigbar, som kan irritere noen og være til glede for andre. Noen elsker å bli overrasket og noen liker å vite hva som skjer, så det er enten eller.

Men en ting er sikkert. Supernatural fans kommer til å elske denne. For denne filmen har litt av den samme humoren, spydighetene og det dystre settet som tv – serien har. De kommer i hvert fall til å sette stor pris på denne filmen.

 

 

Høydepunkt: Creepy stemningen som alltid er der og den gnistrende samspillet mellom Amanda Plummer og Sean Pertweed. Et slikt gnistrende samspill har jeg ikke sett siden Rocky Balboa. Det kan godt sammenlignes med samspillet mellom Sylvester Stallone og Milo Ventiligmia.

Lavpunkt: Noe forutsigbart, men det ødelegger ikke filmen for det. Langt i fra.


Terningkast: 5
 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende